Juryens begrunnelse 2014

Peter Handke. Photo: Bjørn Kjetil Undem

 

Det er lett å betrakte Peter Handke som Henrik Ibsens fullstendige motsetning. Han er epikeren, oppfinneren, og en trent forteller gjennom sine oversettelser av antikke drama for scenen. Mens Ibsens dramaer samler seg i en perfekt sluttet form, er Handkes gest åpnende - et spill som åpent henviser til seg selv som teater. Likevel har de to kunstnerne mye, og kanskje særlig én helt avgjørende egenskap felles, nemlig oppdagelsesevnen. Evnen til å avlytte samfunnet. Avstanden til deres eget hjemland, som de uavlatelig arbeider med å konseptualisere og finne et litterært adekvat uttrykk for. De er forgapt i illusjoner. Musikk er for dem et livselement og et middel til erkjennelse på samme tid. Og det er mulig at begge disse kunstnernes evne til å la strukturer tale, er et resultat av det. Utgangspunktet er en undring over å observere en flyktig livssituasjon, som plutselig gjøres scenisk - og til et element i et språk som ikke er hørt på teatret før. Hvordan et menneske som går til grunne, plutselig oppnår en form for spirituell erkjennelse, eller hvordan partisanenes kamp ikke fører til befrielse, men snarere et folks tragedie - slike observasjoner har begge opp i høy alder, stadig funnet fornyende fortellerformer for. Fortellerformer som har ført til at deres litterære verk alltid har ligget et skritt foran vanlig teaterpraksis, er visjonære og har beholdt sin sceniske fantasi.

Når Ibsen Awards 2014 går til Peter Handke, hedres han for denne poetiske undringen. Frem til i dag har denne undringen ført til sceneverk man knapt trodde var mulige ‐ hans såkalte «talestykker», utkastene til et nytt «verdensteater», helt ordløse stykker eller store monologdramaer. Peter Handkes teaterverden favner over rytmen og ånden i rocken så vel som det dramatiske diktets lyriske tone og ønske om å skape forvandling i tilhøreren. Likevel er ikke dramatikeren Peter Handke en forfatter som kommer fra teatret - han har aldri vært skuespiller, dramaturg eller regissør, men som forteller er han en forfatter som både er i besittelse av en fornemmelse for skjebnen og for abstrakte former som får krefter som er truende (eller oppløftende) for menneskene til å vekkes til live. Slik har han lykkes i å skape en egen form for teater - friskt, selvbevisst kunstig og umiddelbart på samme tid.

Hvis Ibsen var den mønstergyldige dramatikeren i den borgerlige epoke, som ennå ikke er avsluttet, er Peter Handke utvilsomt teatrets betydeligste epiker. Han lykkes i alle stykkene sine i å synliggjøre en teatral realitet, ikke i form av virkelighetsillusjon eller etterlikning, men som en realitet i seg selv. Og med den har dramatikeren Handke, som Nestroy og Calderon før ham, skapt sin helt egen blanding av magisk teater og parabel, tragedie og familiedrama. I løpet av sitt femtiårige virke har han redefinert den litterære dramatikken flere ganger, mer oppfinnsomt og radikalt enn noen annen nålevende dikter. Hans produksjon preges av en like åpenbar kontinuitet. Teatermiljøets banalitet, men også våre språklige konvensjoner og maktstrukturer, blir aldri tatt for gitt, men alltid gjenstand foranalyse.

Slik har han skapt det kanskje viktigste episke litterære teatret siden Brecht. Fra talestykker som Publikumsbeschimpfung (Publikumsutskjelling) over nye, parabelaktige teaterformer, som Kaspar og livlige tableaux vivants som Timen da vi ikke visste noe om hverandre, der Peter Handke lar det opptre hundre karakterer på scenen. Et klassisk well made play om våre dagers kapitalister som Die Unvernünftigen Sterben aus, står side om side med variasjoner over et moderne verdensteater, som Die Fahrt im Einbaum og Das Spiel vom Fragen. Over flere tiår har Peter Handke utforsket en slovensk--‐kärntnersk familiekonstellasjon, som også er selvbiografisk, som om det bare er i litteraturen de kan gjenvinne den freden som historien frarøvet dem. Dette behandles i Über Die Dörfer og Zurüstungen für die Unsterblichkeit og frem til et mesterverk som Immer Noch Sturm.

Ibsen Awards Hedrer i år et verk som er uten sidestykke hva gjelder formell skjønnhet og briljant refleksjon. Peter Handke Fremstår gjennom dette verket som en kosmopolitt, en som videreskriver verdenslitteraturen og gir mangfoldet i menneskets historier og felles historie rom og beskyttelse. Hans tekster skaper åpenhet, oppmuntrer til å våge å definere seg selv, og har i årevis bidratt til å skape stadig større aksept for det fragmenterte og den ledige antydningen. Som Shakespeares Prospero har Peter Handke Skapt en øy, hvor han har kunnet sette fri det han har samlet opp fra Alaska til Slovenia, forstedene og møtene med sine egne aner. Slik har Peter Handke i over et halvt århundre skapt den mest usedvanlige form for klassisisme etter den andre verdenskrig, og han skaper den fortsatt.
Oslo, 20.03.2014